Overnaturlig bok 1, vampyrene del 11

Uventet
Hele familien hadde samlet seg nede i gravkammeret, de skulle begrave
Henry samens med de andre Draculene som var blitt gravlagt igjennom
århundrene. Vlad la Henrys kropp ned i stein kisten. Mona hadde vasket
vekk blodet fra Henrys strupe og bandasjert det, det så ut som han sov. De
la på stein lokket og forseilet graven. Zima lente seg over kisten og tårene
hennes trillet. Vlad hadde Lucy i armene sine, Lucy lente seg inntil
skulderen hans og var helt stille. -Zima, vil du være litt alene? Spurte
Mona. Zima snudde seg mot dem, hun var rød i ansiktet og tårene trillet.
Forsiktig nikket hun på hodet og snudde seg tilbake. -Kom dere, la oss gå,
sa Mona og la hånden sin på skulderen til Vlad. Sirius så bak seg før han
gikk og så Zimas fortvilelse.


Litt senere satt Lucy i vinduet alene i stuen. Vlad og Mona hadde fløyet ut
en tur, Lucy hadde lyst til å være alene litt så det var helt i orden for henne.
Hun hørte døren gikk opp og snudde seg, i døren sto Sirius og så forsiktig
på henne. Lucy følte at hun ble sint av å se ham. -Hva er det du vil? Spurte
Lucy og så strengt på ham. -Jeg vil bare snakke med deg, kan jeg komme
inn? Spurte Sirius forsiktig. -Vis du må, sa Lucy og snudde seg mot
vinduet igjen. Sirius gikk inn og satte seg ned på en stol foran henne. -Jeg
ville bare si...jeg beklager, sa Sirius. Lucy snudde seg og så overrasket på
ham. -Hva sa du nå? Spurte Lucy. -Jeg beklager for alt sammen, vis jeg
ikke hadde skreket til deg og vert så slem mot seg så hadde faren din
fremdels vert i live, sa Sirius. -Mener du virkelig dette? Spurte Lucy. -Ja,
det gjør jeg og for å bevise det så har jeg tatt med en gave til deg, sa Sirius
og la et lite tre skrin foran Lucy. Lucy så skeptisk på ham, hun tok opp
skrinet og åpnet det. Hun sperret opp øynene og så ned i skrinet, det lå en
ring i sølv med Dracul våpen skjoldet som var en halvmåne og en stjerne.
-Er du seriøs? Spurte Lucy. -Ja, det er jeg. Jeg aksepterer deg fult og helt
som mitt barnebarn, du har rett til å kalle deg selv en Dracul. For det er det
du er, også vil jeg at...du kan kalle meg...bestefar, sa Sirius. Lucy hoppet ut
av vinduet og omfavnet Sirius med gledestårer i øynene. -Tusen takk, sa
Lucy og klemte ham. Sirius la hendene sine rundt henne og følte en glede
han aldri hadde følt før. -Hva sier du til at vi går og finner moren din? Hun
blir nok glad, sa Sirius. -Ja vel, sa Lucy av glede og hoppet ned fra fanget
hans. Mens de gikk holdt Sirius Lucy i hånden og Lucy var full av glede.
Ingen ting kunne ødelegge dette nå.  

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits