Overnaturlig bok 1, vampyrene del 10

Tragedien
Lucy løp så fort hun kunne igjennom skogen, øynene hennes var røde og
tårene trillet fremdeles. Hun stoppet for å trekke pusten og tørke vekk
tårene sine, hun kunne knapt se. Etter å ha tørket vekk tårene sine og roet
seg litt ned så kunne hun hun se igjen. Hun hørte torden. Lucy så opp og så
at himmelen var full av mørke skyer, regn falt ned på Lucys ansikt.
Plutselig pøste regnet ned, Lucy tok på seg hetten sin og begynte å lete
etter et sted å søke ly. Lenger unna kunne hun se en hule, hun tok beina fatt
og løp så fort hun kunne. Da hun kom inn i hulen, begynte hun så snuse
rundt for å forsikre seg om at det ikke var noen der. Etter at kysten var klar,
satte hun seg ned og tok av seg kappen sin og la den på en stein for å la
den tørke. Hun krøllet seg sammen på bakken og så ut av hulen. Det var
brygget opp til kraftig storm. Jeg kan ikke tro at Sirius sa det, at jeg ikke
er en Dracul
, tenke Lucy og begynte å gråte igjen.


-Du gjorde HVA?! Ropte Zima. -Jeg beklager, jeg var dum og irritert, sa
Sirius vettskremt. -Vis noe skjer med Lucy på grunn av deg så er du død!
Sa Zima rasende. -Jeg beklager, sa Sirius. -Det burde du, men det er ikke
meg du burde beklage til. Lucy har gjort at hun kan for å få deg på sin
side, hun har alltid vert snill. Men du måtte være så ekkel mot henne, hun
er bare et barn, vampyr eller ikke så er hun ditt barne barn. Ditt eneste
barne barn! Sa Zima og stirret på Sirius med døds blikket sitt. -Jeg skal
ordne opp i dette, jeg lover, sa Sirius. -Hva en du lover til meg nå så bryr
jeg meg ikke, jeg må finne datteren min, sa Zima og tok på seg den svarte
sol beskytter kappen sin og løp ut av slottet.


Lucy åpnet sakte opp øynene sine, hun så seg rundt i hulen. Det var blitt
mørk ute, hun reiste seg opp og løftet kappen sin fra steinen. Den var blitt
helt tør, hun tok den på seg og gikk ut av hulen. Hun gikk i det fuktige
gresset, det kom en kjølig bris over henne. Lucy pakket seg inn i kappen
sin og vandret hjemover. Et knekk hørtes, hun stoppet og sto helt stille.
Flere kvister knakk, Lucy så til siden hvor knekkingen kom fra. Ut av
buskene kom en utslitt Henry mot henne. -Lucy, takk og lov at du er i live,
sa Henry og omfavnet henne. Lucy klemte faren sin og tårene trillet. -Er
alt i orden med deg? Spurte Henry. -Jeg mente ikke å løpe min vei, sa Lucy
og tørket vekk tårene sine. Henry satte seg ned på huk foran henne. -Det
Sirius gjorde mot deg var galt, han burde ikke ha sakt det, sa Henry. -Jeg
kan ikke ta dette lenger, jeg vil ikke tilbake dit, sa Lucy. -La oss ikke gjøre
det, sa Henry. Lucy så forvirret på ham. -Hva mener du? Spurte Lucy. -La
oss dra herfra, du jeg og moren din. Vi kan finne et sted hvor vi tre kan
leve sammen, sa Henry. -Mener du det? Spurte Lucy og lyste opp. -Ja, la
oss dra tilbake og snakke med moren din, sa Henry. -Ja vel, sa Lucy og
gjorde et gledes hopp.


Mørket hadde kommet over slottet. Vlad, Mona og Zima fløy fra slottet og
begynte å lette etter Lucy. Sirius så dem fly sin vei, han satte seg tungt ned
i stolen av fortvilelse. Jeg kan ikke bare sitte her, jeg må gjøre noe, tenkte
Sirius og reiste seg. Han gikk bort til vinduet og slo ut vingene sine, han
fløy høyt opp i luften og begynte å se seg rundt.


Henry så seg forvirret rundt i skogen, han kunne ikke se veien tilbake til
slottet. Lucy holdt ham i hånden, hun kunne føle usikkerheten hans.
-Pappa, sa Lucy. Henry så ned på henne og prøvde å skjule usikkerheten
sin. -Ja, vennen? Spurte Henry. -Du vet ikke hvor vi er, gjør du? Spurte
Lucy. -Jo, så klart, sa Henry. -Pappa, jeg vet at du har gått deg bort. La
meg prøve å finne veien hjem, sa Lucy. -Ja vel, du har nok rett. Du er mer
kjent i denne skogen enn det jeg er, sa Henry. Knak og brak hørtes fra
busken ved siden av dem. Henry dyttet Lucy bak seg. Lucy begynte å
snuse i luften, hun sperret opp øynene sine. -Vi må vekk herfra, sa Lucy.
Henry snudde seg og så ned på henne. -Hva? Spurte Henry. Ut av buskene
løp en svart varulv, han løp rett i strupen på Henry. Henry falt ned i gresset
og varulven begynte å rive og dra i ham. Lucy sto der stiv av skrekk, synet
av at faren hennes ble revet i filler foran henne var grusomt. Et enormt
sinne bygget seg opp inni Lucy, øynene hennes ble røde og hugg tennene
hennes kom helt ut. Ut av ryggen hennes kom to kraftige vinger og på
hodet kom flaggermus ørene. Hun fløy lynraskt mot varulven og rev ham
av Henry, hun bet og rev i ham. Varulven kjempet tilbake, men det ga ikke
resultat. Lucy hadde fast grep om ham, hun kloret seg opp til halsen hans og
bet ham i strupen. Blodet fosset ut av ham, ham falt livløs ned på bakken.
Da Lucy var sikker på at han var dø, slapp hun ham. Lucy stoppet opp og
så ned på hendene sine, de ristet og var fulle av blod. Hun snudde seg og
så faren sin ligge blødende på bakken, hun tok beina fatt og løp mot ham.
Hun satte seg ved siden av ham og begynte å riste forsiktig i ham, tårene
hennes trillet ned kinnene hennes. Henry åpnet sakte opp øynene sine,
Lucy ga fra seg et gledes smil over at han var i live. -Lu..c..y, sa Henry
svakt. -Ikke snakk, pappa, sa Lucy. -Vi...v..et...begge...at jeg...ikke vil
kl..are meg, ta go...dt vare på...moren din.., sa Henry. Lucy begynte å gråte
igjen. Henry så Lucys vinger og ørene hennes. Han følte en stor glede
innvendig. -Du...har fått...vingene dine, jeg er...så stolt...av deg, sa Henry
svakt. Henry ble slapp og han begynte å gli unna, hodet hans gikk til siden
og øynene hans lukket seg. Lucy hørte Henry gi fra seg sin siste pust. -Nei,
nei, nei, NEI! Ropte Lucy og la seg over ham.


Sirius stoppet i luften og lyttet, han hørte et høyt skrik. Han tok vingene
fatt og fløy i retningen lyden kom fra. Han så ned i mellom trærne for å
prøve å finne ut hvem som skrek. Etter en stund så han noen i mellom
trærne, han myste med øynene for å se hvem det var. Sirius sperret opp
øynene sine. Å nei, tenkte Sirius. Han fløy ned og landet bak Lucy,
forsiktig bøyde han seg ned og så på henne. Lucy hadde sovnet og var rød
i kinnene av å ha gråt. Sirius så på Henrys åpne stupe, blodet hadde
størknet og han var blitt blekk. Sirius så til siden og så den døde varulven,
han så spørrende på Lucy. Først nå så han vingene under kappen hennes.
Gjorde hun dette? Drepte hun varulven helt alene? Det er utrolig, tenkte
Sirius. Han satte seg ned ved Lucy og tok henne sakte vekk fra Henry og la
henne i armene sine og så på henne. Hun er helt utslitt, jeg må få henne
tilbake til slottet og hente Henry etter på,
tenkte Sirius. Sirius hørte vinge
slag og så opp, Vlad kom flyvende og landet foran Sirius. Vlad så seg
forskrekket rundt og så på Lucy som var helt slått ut. -Hva har skjedd her?
Spurte Vlad bekymret. -Jeg vet ikke, men vi må få Lucy tilbake til slottet,
sa Sirius. -Ja, du gjør det. Jeg tar Henry, sa Vlad. Sirius fløy forsiktig opp i
luften og fløy hjemover.


Mona gikk bekymret frem og tilbake i stuen, ingen var hjemme og hun var
bekymret. Hun hørte vinge slag og snudde seg mot verandaen, Sirius
landet foran døren og gikk inn. Mona så ham holde Lucy i armene sine.
-Hva har skjedd? Spurte Mona og løp mot ham. -Henry er død, sa Sirius.
Mona stivnet av sjokk og tårene trillet. -Nei, si at det ikke er sant, sa Mona
bedende. Sirius gikk bort til sofaen og la Lucy forsiktig ned, han snudde
seg mot Mona. -Dessverre så er det sant, de ble angrepet av en varulv. Den
lå død ved siden av dem, sa Sirius. -Hvem drepte varulven? Spurte Mona.
-Jeg tror det var Lucy, sa Sirius og pekte på vingene hennes. -Du milde, sa
Mona og holdt seg for munnen.


Zima landet foran slotts døren og så seg tilbake mot skogen. Hun klarer
seg, Lucy kjenner skogen bedre enn meg. Hun klarer seg fint, det er ingen
ting å bekymre seg for,
tenkte Zima og gikk inn.


Vlad ruslet stresset igjennom slotts gangene, han stoppet og hørte noen
komme mot seg. Rundt hjørnet kom Zima, Vlad stivnet og klarte ikke å
røre seg. -Vlad, hva er galt? Spurte Zima. -Eh...vel, ehm, sa Vlad. -Vlad,
hva er det? Er det Lucy? Spurte Zima. -Nei, det...eh...dette er ikke lett for
meg å si, sa Vlad.


Lucy åpnet opp øynene sine, hun så seg rundt. Hun var i besteforeldrenes
stue, men de var ikke der. Sakte reiste Lucy seg opp fra sofaen og begynte
å gå mot døren, hun bråstoppet og snudde seg mot speilet på veggen. Hun
gikk nærmere, det var så vit hun kunne se seg selv. Hun var nesten usynlig
i speilet. Lucy åpnet munnen sin og så at huggtennene hennes hadde
kommet helt ut. -Wow, jeg er en vampyr, sa Lucy og smilte. Hun snudde
seg og så på ryggen sin, vingene hennes var fremdeles ute. -Jeg klarte det,
jeg er en ekte vampyr, sa Lucy og hoppet av glede. Men like fort som
gleden kom, forsvant den. Hun kom på at faren hennes var død. Jeg må
finne mamma
, tenkte Lucy og løp ut av stuen.


Vlad og Zima satt i gangen, Zima lå bøyd over bein sine og holdt hendene
foran øynene sine for å holde tilbake tårene. Vlad strøk henne på ryggen
for å prøve å trøste henne. Lucy kom løpende inn i gangen og bråstoppet
da hun så Vlad og Zima. Vlad så opp på Lucy. -Hva skjer? Spurte Lucy.
-Jeg...eh, sa Vlad. -Du vet om pappa, ikke sant? Spurte Lucy og ble trist i
fjeset. Vlad strakte ut hånden sin mot Lucy, Lucy kom mot ham og satte
seg ved siden av ham. -Ja, jeg er lei for det, sa Vlad og trakk Lucy inntil
seg. Zima så opp mot Vlad og så at Lucy satt ved siden av ham. -Lucy, sa
Zima. Lucy løftet hodet og så på Zima. -Hei, mamma, sa Lucy. -Kom hit,
sa Zima hulkende. Lucy gikk bort til Zima, Zima omfavnet henne. Lucy
følte moren sin skjelve, hun la hendene sine inntil Zima og prøvde å trøste.  

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits